Ved begynnelsen av Ganges ligger det en by. Byen er ansetg for å være en hellig by av hinduister, og det kommer mange til byen for å bade ved den hellige starten av Ganges.

Dette er også en by kjent for å passe godt på seg selv og dyrene. Når det blir kveld tar man dyrene inn og lukker dører, og etter en liten stund kommer det noen bjørner diltende inn i byen. De spiser opp matrester de finner og snuser på byen før de vender nesen ut av byen igjen. De har rett til å bevege på seg og byens beboere og besøkende velger å tilpasse seg dem, i stedet for å jage de ut av byen. Er dette et eksempel til etterfølgelse i Norge?

Det pågår i disse dager en kamp for stående fellingstillatelse på Hedmark, og i Trøndelag vil de ha muligheten til å ta turister med ut på bjørnejakt. Rovdyrjakten pågår til enhver tid; enten via post til miljøvernsdepartementet eller gjennom geværet ute i marka. Hvorfor finner man aldri løsninger som tilfredsstiller alle? I India velger de å ta inn dyrene, lukke vinduer og dører og la rovdyrene ferdes rundt i gatene.

I Norge bygger vi gjerder for å holde rovdyr ute og passe på husdyrene. Et gjerde er et hinder, men det stopper ikke noen. Menneskers tilstedeværelse er en essensiell del av forvaltning av dyr, både husdyr og ville dyr. Kanskje man kan si at når man jobber med dyr kan aldri noe annet ta fullstendig over for menneskelig tilstedeværelse. Dette gjelder i fjøset, på en kennel, dyreklinikken og med husdyr man har. For gjerder kan ikke løse utfordringen alene. Man trenger folk.

I 2004 vedtok Stortinget minimumsbestander for de fire store rovdyrene. Blant annet ble det bestemt at det skal være minimum 15 årlige ynglinger bjørn i Norge. Ettersom skrekkelige tall fra WWF bekrefter at antall de siste årene har ligget på mellom tre og seks ynglinger, er dette hva som burde vært hovedfokuset. Isteden går debatten på hvor stor erstatningssummen kan bli.

Norge har en internasjonal forpliktelse til å ta vare på de dyr som lever i Norge. Vi mennesker har et ansvar for å sikre de dyr som i dag lever har en mulighet til også være en del av den norske fauna i fremtiden. Vi har rødlistede rovdyrarter i Norge, og dette er det tydeligste beviset på hvor langt det har gått i bøndenes favør i rovdyr-politikken. Det å fjerne rovdyr fra et økosystem kan gi effekter på artsnivået, ved at det blir en forskyvning i konkurranseforholdene slik at arter dør ut eller reduseres.

I dag står gaupe oppført i rødlisten som en sårbar art, kongeørn som nær truet, bjørn og jerv som sterkt truet og ulv står oppført som kritisk truet. Dette er en soleklar bekymring.

«Tjener mer på erstatning enn slakt av rein,» kunne man nylig lese i Adresseavisa. Har man kommet til et punkt hvor man må slutte å forhandle om hvor høy erstatningssummen skal være og kanskje heller fjerne hele ordningen?

Jeg mener at hvis regjeringen fjerner erstatningsmidlene og kun deler ut omstillingsmidler, kan man se på hva folk vil velge å gjøre. Vil man omstille til en ytterligere oppfølging og tilstedeværelse for dyrene i marka? Vil man omstille gården til en annen drift? Vil man fortsette i samme sporet? Jeg tror ikke så mange vil fortsette i samme sporet.

Å være opptatt av rovdyr er ikke noe man er fordi man vil være stygg mot bønder eller fordi man bor i en by. Vi har et ansvar for å forvalte på vegne av hele kloden. Det er på tide å prøve det uprøvde; fjern erstatningsmidlene og øk omstillingsmidlene!