I forhandlingene av den siste WTO-avtalen Doha Development Agenda (Doha-runden) har den rødgrønne regjeringen nok en gang vist sin mangel på troverdighet. De lover godord om at de skal kjempe for utvikling for fattige land, samtidig som de har med seg et lass av sektorinteresser. Hvor er troverdigheten fra norsk side når man har en utenriksminister som snakker pent om bekjempelse av fattigdom, og en landbruksminister som sitter ved siden av som kjemper for norske landbrukssubsidier og utestenging av u-land fra vårt marked.

Innføringen av toll- og kvotefri import av korn, mel og kraftfôr for de minst utviklede landene (MUL-landene) er blant de tiltakene som lyder pent, men som i realiteten gir lite utslag for de landene det gjelder, som gjerne er nettoimportør av nettopp disse produktene. Samtidig mangler ofte MUL-landene selv den mest grunnleggende infrastruktur for å kunne eksportere produkter, og delta på lik linje med andre eksportaktører.

Unge Venstre ønsker å fjerne landbrukssubsidene. I dag sysselsetter jordbruket kun 2,3 % av den norske befolkningen, og utgjør kun 0,5 % av bruttonasjonalproduktet. Norge er på ingen måte selvforsynt, ettersom vi importerer 50 % av maten fra utlandet – slik det har vært det siste halve århundret. Likevel prøver regjeringen å skape en illusjon om at Norge kan være selvforsynt, og samtidig stenge bønder fra u-land ute.

Unge Venstre vil heller at Norge skal ha en samstemt politikk, der utviklingshjelp ikke bare handler om bistand, men også om hjelp til selvhjelp gjennom å åpne grensene for mer handel med u-land. Unge Venstre vil også at Norge skal være en pådriver for friere handel globalt, også fordi den skaper økt stabilitet i verden, med den gjensidige interaksjonen den medfører.  WTO-forhandlingene må opptas snarest, og Norge må kunne stille der med en konsistent utenrikspolitikk der man jobber for lavere tollmurer og fri handel.