I den norske rangeringsstaten verdsettes folk fra Norden og de ”gamle” EU-landene høyest. De kan dermed fritt flytte til Norge og skaffe seg jobb her. Folk fra de ”nye” EU-landene er plassert på nivå to. For dem er det relativt lett å få arbeidstillatelse, men søknaden deres blir sett opp mot hva norske myndigheter definerer som norske bedrifters behov. På nivå tre finner vi andre vestlige borgere, deriblant amerikanere og kanadiere, som møter enda flere hindringer. Og til slutt, aller nederst, er mennesker fra resten av verden, fra Russland til Ghana og Laos til Chile. For dem er døren helt og holdent lukket, med mindre de kan påvise at de innehar spesialkompetanse.

Finansminister Kristin Halvorsen har gjentatte ganger påpekt at utfordringen fremover ikke er for mye arbeidsinnvandring, men mangel på arbeidskraft. Likevel holdes disse stengslene intakt slik at arbeidskraften må hentes fra EU, selv om det finnes villig, ledig og kompetent arbeidskraft rett utenfor.

Unge Venstre mener at denne kunstige rangeringen av mennesker ut fra hvilket land de er født i må oppheve straks, både fordi den strider med Unge Venstres grunnleggende liberale menneskesyn om at alle mennesker har lik verdi, og fordi Norge har en åpenbart egeninteresse av å åpne for arbeidsinnvandring utenfor EU. I et liberalt samfunn bestemmer bedriftene selv hvem de vil ansette, uten hensyn til nasjonalitet.