En utviklingspolitikk for fremtiden

Oppdatert: 12. sep. 2018

Vedtatt av landsmøtet 2017



Internasjonal handel er i dag en essensiell del av verdensøkonomien og økonomien til de enkelte land. Utviklingen har vist at en friere og åpen økonomi bidrar til å skape velstand, og at andelen fattige er halvert siden 1990. Vi ser også at forskjellene mellom de rikeste og fattigste landene er redusert. Likevel er det mye som må gjøres. Det er mulig å skape en verden der ingen sulter, men da må store endringer til, både på nasjonalt og globalt plan. Dette krever at vi ikke bare tenker nytt innenfor bistandspolitiske spørsmål, men også innen handelspolitikken. Det er ikke tilstrekkelig med en produksjonsøkning i landbruket - i tillegg trengs endringer når det gjelder det internasjonale rammeverket, særlig innenfor handel og produksjon.


Samtidig må man anerkjenne viktigheten av at fattige land får tid og hjelp til å utvikle en industriell sektor. Oppbyggingen av en industriell sektor er det som raskest kan gi fattige land en bærekraftig og rask økonomisk vekst. For å sikre rettferdige konkurransevilkår, må rike land bidra til industrialiseringen av fattige land.


Handel kan bidra til å skape en verden uten sult og fattigdom, men da må vi legge til rette for dette nå. Gjennom internasjonal handel kan utviklingsland produsere varer de er dyktige på og tjene på overskuddet, og de kan få tilgang på et større utvalg av varer og tjenester. Utviklingsland har i hovedsak råvarer å tilby på markedet, noe som setter dem i et ufordelaktig bytteforhold fordi ferdigvarer som de må importere er langt dyrere enn råvarene de eksporterer. Derfor er det samtidig viktig å jobbe for en bedre balanse i det internasjonale handelsregelverket, særlig i forholdet mellom nasjonale interesser og de målene det internasjonale samfunnet har satt for utviklingspolitikken. Et godt virkemiddel for å bedre denne balansen vil for eksempel være å minske EUs subsidiering av råvareproduksjon, da europeisk råvareproduksjon bidrar til å dumpe prisene på mange av råvarene utviklingsland eksporterer til verdensmarkedet. En langsiktig strategi bør være å styrke utviklingslandenes produksjon av ferdigvarer og tjenester for å skape et mer balansert bytteforhold mellom stater som deltar i den internasjonale handelen.


Unge Venstre mener at den norske GSP-ordningen, som er en preferanseordning for u-land som gir en gunstig markedstilgang for de minst utviklede landene (MUL), bør utvides slik at også andre utviklingsland får toll- og kvotefrihet for eksport til Norge. Da vil utviklingsland ha en reell tilgang til det norske markedet, noe som vil markere Norge som et foregangsland som er villig til å ta de vanskelige beslutningene for å bidra til utvikling i hele verden.


For å kunne sikre handel og produksjon for fremtiden er det dessuten avgjørende at naturen bevares og at den globale oppvarmingen bremses. Dersom klimautslippene fortsetter å øke i dagens tempo vil livsgrunnlaget rives fra mange mennesker og dyr i utsatte områder, og konsekvensene vil være enorme for hele verdenssamfunnet. Det er derfor essensielt at alle land følger opp forpliktelsene sine i henhold til Parisavtalen.


For å sikre økning i velstand, og samtidig sikre at denne er bærekraftig, må landbrukspolitikken også endres. Det må føres en politikk som tjener både folk og natur. Hensynet til mennesker og miljø må stå sentralt, og for å sikre en bærekraftig produksjon er nasjonal støtte og regulering av matproduksjon nødvendige virkemidler.


I dag trues bønders mulighet og rett til å bevare, foredle, bytte, bruke og selge egne såfrø av patenter og plantesortsbeskyttelse. Utvikling av nye plantesorter har alltid vært en sentral del av landbruket, og å sikre deres rettigheter her gjør det mulig for bønder å ivareta og videreutvikle plantegenetiske ressurser. Bøndene kan komme med uvurderlige bidrag til verdens lager av genressurser, og det må anerkjennes.


På sikt er det essensielt å sikre etisk forsvarlig vareproduksjon i alle land. I Norge ser vi at dette i stor grad skjer ved at forbrukere blir mer bevisste på etikken rundt vareproduksjon. Det er samtidig viktig å ikke hemme utviklingen i utviklingsland i for stor grad ved å ha for strenge krav. Varene bør produseres så etisk forsvarlig som mulig, samtidig som man tar hensyn til kostnadseffektivitet og høyt-produserende arbeidsplasser.


Det må sikres bedre handelsbetingelser, og vi må tilstrebe å få en slutt på dumping av råvarer. Dumping vil si salg av en vare til en lavere pris enn det den vanligvis ville blitt eksportert for. Siden prisen blir så lav fører dette til skade for importlandets produksjon. Importlandets myndigheter kan ilegge slike varer antidumpingtoll, men dette gjøres i svært varierende grad. Dumping går ofte hånd i hånd med subsidier, som er en støtte som direkte eller indirekte medfører en kunstig økning av eksporten av varer. Hvis det slås fast at det er gitt ulovlige subsidier kan det pålegges utjevningstoll, men heller ikke dette benyttes i særlig stor grad.


Norske varer er, som følge av EØS-avtalen, ikke utsatt for antidumpingtoll fra EU. Generelt ilegger EU antidumpingtoll på et stort antall varer med opprinnelse utenfor EØS. Dette kan også ramme norske eksportører ved videresalg hvis varen, produsenten eller landet er pålagt antidumpingtoll inn til EU. Regler om antidumping er nedfelt i WTO-avtalen, noe som har ført til en presisering av regelverket, men det er fortsatt rom for betydelig skjønn når nasjonale myndigheter vurderer antidumpingstiltak. I dag dumper stormakter som EU og USA store mengder råvarer på verdensmarkedet. Dette kan være med å på å ødelegge lokale markeder i utviklingsland samtidig som det svekker deres mulighet til å eksportere på verdensmarkedet. Selv om landbruket i utviklingsland har gjennomgått reformer og blitt effektivisert kan det likevel ikke konkurrere med de sterkt subsidierte produsentene i USA, Kina og EU.


I tillegg til å føre en handelspolitikk som fremmer utvikling må Norge også hjelpe verdens fattige gjennom bistand. Hvordan Norge velger å fordele bistandskronene har mye å si for god utvikling. Unge Venstre mener bistandsmidlene bør prioriteres der man vet eller forventer at ressursene har størst effekt på menneskers liv. Prosjekter som mottar støtte bør alltid evalueres grundig, slik at man vet at midlene blir brukt på en tilfredsstillende måte. Bistandsbudsjettet er i dag på over 30 milliarder kroner – en betydelig sum, men ikke en utømmelig pengesekk. Når begrensede midler skal fordeles på mange gode formål, krever det prioriteringer. Unge Venstre mener ressursene bør brukes på en måte som hjelper flest mulig mennesker ut av fattigdom og ulykke – det betyr at kun de beste tiltakene bør få støtte.


Unge Venstre mener:

- Norge må stoppe dumpingen av matvarer og sikre bedre handelsbetingelser og et større handlingsrom for utviklingsland.

- Regjeringen må utvide GSP-ordningen til å gi fordelaktig markedstilgang og beskyttelsesrett også for utviklingsland som ikke regnes som MUL.

- Norge må arbeide opp mot EU for å få på plass et internasjonalt regelverk rundt bruk av eksportsubsidier som gjør landbrukspolitikken bærekraftig.

- at landbrukssektoren må utformes på en måte hvor vi handler i tråd med forpliktelsene våre i Parisavtalen.

- bønder må sikres rett til egne såfrø.

- at bistandsmidler skal gå til de prosjektene og organisasjonene som kan vise til best resultater.