Hvordan skape et utdanningssystem som gir mer frihet til den enkelte?

Politisk melding fra Kunnskapspolitisk utvalg 2018/2019



1. Innledning.

Det følger av organisatorisk plattform s. 10 at utvalget gjennom den politiske meldingen skal greie ut om den etablerte politikken på feltet, og drøfte politikken opp mot grunnsynet til Unge Venstre. Utvalget forstår dette slik at det i den politiske meldingen skal gis en kritisk gjennomgang av partiets kunnskapspolitikk, hvor både de argumentene som taler for og de som taler imot partiets standpunkter, kan trekkes inn.


I tillegg heter det på samme side at utvalget har i oppgave å komme med konkrete utfordringer og anbefalinger til politikkutvikling. Dette må forstås slik at mandatet ikke er begrenset til behandlingen av eksisterende politikk, men at arbeidet med den politiske meldingen også skal fungere som en idémyldringsprosess, hvor formålet er å utvikle ny politikk.


Samfunnet er avhengig av at dagens elever og studenter tilegner seg kunnskap, slik at de blir i stand til å utvikle morgendagens løsninger på de problemene samfunnet står overfor. En forutsetning for å nå dette målet, er at elevene og studentene trives og har det bra med seg selv. De problemene denne gruppen opplever, kan i stor grad relateres til utdanningssystemet. Noen opplever mobbing, andre møter karakterpress, mens enkelte ikke får studiestøtten til å strekke til. Dette viser at det er avgjørende å utvikle en kunnskapspolitikk som bidrar til å løfte elevers og studenters livskvalitet.


Et mål med Unge Venstres politikk er at den skal føre til større frihet for den enkelte. I tråd med den liberale tradisjonen, forstår utvalget frihetsbegrepet slik at målet er at individene skal være frie til å ta selvstendige valg. Frihetsbegrepet er positivt, i den forstand at frihet ikke bare dreier seg om fraværet av begrensninger, men også om tilstedeværelsen av muligheter. I tråd med dette vil utvalget understreke at målet med kunnskapspolitikken må være å gi elever og studenter friheten til å utrette noe i samfunnet. Kunnskapspolitikken må legge til rette for at elever og studenter har frihet til å velge, frihet til å være seg selv og frihet til å føle seg trygge.


2. Frihetsbegrensninger i utdanningssystemet.

På tvers av nivåer er utdanningssystemet, slik det er i dag, i stor grad preget av overflatelæring. Med overflatelæring menes her pugging av fakta som ikke settes i en sammenheng eller relateres til noe man kan fra før. Overflatelæring kan for eksempel bestå i å huske navn på personer og datoer eller memorering av utdrag fra tekster. Skal elevene være forberedt på den fremtiden som møter de etter skolegangen er de derimot avhengige av noe det ikke settes av like mye tid til i dagens skole, dybdelæring og livsmestring.


Dybdelæring er læring der elever relaterer begreper og nye ideer til tidligere kunnskap og erfaringer. Læring som gir mening til og skaper forståelse av lærestoffet. Dybdelæring skal med fagfornyelsen få mer plass i skolen. Utvalget stiller likevel spørsmål til om det vil gis nok frihet til skolene, lærerne og elevene til å få til dette.


For lærerens del kan det være vanskelig å ha dybdekunnskap i mange ulike fag. Det tar lenger tid å forberede undervisningen og lærebøkene som læreren kan lene seg på er i stor grad basert på overflatekunnskap, rene fakta. Det blir derfor fort et overveldende fokus på den faktabaserte læringen. Skolen i dag kan også fort gi elevene et inntrykk av at det finnes noen andre et sted i verden som har svaret på alt det vi selv ikke vet. Realiteten er derimot at det er veldig mye vi ikke har svaret på. Dette burde elevene i langt større grad få vite. Elevene burde også bli stilt mer åpne spørsmål. Spørsmål det ikke nødvendigvis finnes et konkret svar på. På denne måten vil elevene bli flinkere til å uttrykke seg, kommunisere, reflektere og finne sine egne meninger og løsninger på ulike temaer. Det vil også kunne bidra til å gjøre skolehverdagen mer interessant.


Vurderingsuttrykket i den norske skolen står i veien for økt fokus på dybdelæring. Skal dybdelæring få en faktisk plass i skolen må lærerrollen endre seg til å i større grad enn før legge til rette for dybdelæringen. Dette krever igjen tid, fleksibilitet og frihet til lærere og elever, da dybdelæringen krever andre pedagogiske metoder enn overflatelæringen. Fra og med ungdomsskolen er det mye testing. Hadde lærerne og elevene fått litt mer fri fra vurderingsuttrykket hadde det blitt mer tid til faktisk dybdelæring, undervisningen kunne blitt mer givende for eleven enn hva den er i dag og skolehverdagen ville kanskje føltes mindre brutal for de aller fleste. Læreren kunne i større grad bestemt hvordan undervisningen skulle blitt lagt opp og elevene kunne hatt mer tid til å fordype seg i temaer de syntes var interessante. Undervisningen kunne også i større grad blitt knyttet opp mot samfunnsdebatten og elevenes hverdag.


De største utfordringene i unges liv er i stor grad indirekte eller direkte knyttet til skole. Noen sliter med stress knyttet til frister på oppgaver og prøver, noen blir mobbet, mens andre synes det er vanskelig å sitte stille eller holde fokus en hel skoledag. Med den økende angstbølgen en ser blant unge i dag blir dette enda viktigere å prioritere. Skoleverket burde ikke utsette elevene for alle disse problemene, det burde heller lære elevene å takle utfordringene de støter på i hverdagen. Elevene må lære seg å sette ord på følelsene de sitter med, lære seg å takle de vanskelige følelsene og lære hvordan de kan håndtere vanskelige hverdagssituasjoner. Skolen må ha mer plass til livsmestring. Flere lærere må også få kunnskap om livsmestring for å kunne lære det bort. I dag er ikke livsmestring noe man lærer i pedagogikken, Det burde det kanskje være? Temaet er også lite løftet i lærebøkene, det er et fag det er vanskelig å vurdere og med de strukturelle rammene som ligger i dagens skoleverk blir det rett og slett ikke tid til å kunne prioritere det.


For å trives er det viktig med en viss styring over egen hverdag. Ved arbeidsplasser der de ansatte har større frihet til å velge hvordan de vil jobbe og hvilke arbeidsoppgaver de utfører når er det vist at det er bedre trivsel. Det er derfor nærliggende å tro at dette også vil gjelde elevene i skolen. Hva er det viktigste for barn og unge i skolehverdagen? Hva synes de er spennende? Hva ville gjort skolehverdagen litt bedre for dem? Det er sjeldent elevene blir spurt om nettopp dette. Hadde en spurt mener utvalget de færreste elevene ville lagt trykket på samme sted som skoleverket gjør i dag. Utopisk sett burde skolen være et sted der man føler seg trygg. Et sted der man kan bli sett, hørt og få testet ideene sine. Et sted som forbereder en på noen av utfordringene som vil komme i fremtiden og et sted der du føler nytte av det du lærer og at du er til nytte for noen. Skolen er ikke der enda, men mer frihet til elevene til å selv kunne påvirke hverdagen og mer tid til dybdelæring og livsmestring er et godt sted å starte.


3. Ungdomsskolen

Utfordring 1 – Overgangen fra barneskole til ungdomsskole

I en alder av 12/13 må elever gjennomføre overgangen fra barneskolen, der de har hatt mange av de samme vennene og lærerne i sju år, til ungdomsskolen, der kravene er høyere og det er en del nye ansikt. For mange kan denne overgangen være vanskelig og overveldende. Det går spesielt utover den enkelte elevens psykiske helse, særlig hos de som allerede sliter med denne.


En del av løsningen på dette kan være å innføre fritt skolevalg, slik at elevene, deres foresatte og lærere kan gjøre en vurdering om hvilken skole som gir den enkelte elev flest muligheter.


Utvalget mener likevel at alle skoleelever bør ha rett til kort skolevei. Det er viktig for elevens modning og følelse av selvstendighet at vedkommende får komme seg til og fra skolen på egenhånd, uten hjelp fra voksne. Etter dagens system er det kommunegrensen som er avgjørende for elevenes skolevalg, i den forstand at elever får tildelt skoleplass innenfor kommunen. En slik ordning medfører at elever som bor ved kommunegrensen, må gå på skole innenfor kommunen, også i de tilfellene hvor dette er lengre unna enn skolene på andre siden av grensen.


Man må også bli flinkere på å tidlig plukke opp de som havner utenfor, og oppmuntre til sosialisering og fellesskap på tvers av vennegjenger. På barneskolen får ikke elevene karakterer, noe som medfører at kunnskapsmangler forblir skjult. Når elevene begynner på ungdomsskolen, begynner de med karakterer, noe som avdekker slike kunnskapsmangler. Et problem er imidlertid at det først er etter kartleggingsprøvene sent på høsten at lærerne identifiserer de elevene som sliter, og dette er altfor sent. Kommunikasjonen mellom barneskolen og ungdomsskolen må forbedres for å lettere fange opp de som henger etter faglig, og på den måten tilrettelegge undervisningen fra dag én.


Utfordring 2 – Kommunikasjon mellom elever og rådgivere

I 10. klasse må elevene velge mellom å fortsette utdanningen – og i så fall i hvilken retning – eller å si seg ferdig eller ta en pause fra skolen. I dag begynner vanligvis denne prosessen i 10. klasse, og det er først da de fleste elever møter rådgiverne sine. Det kommer plutselig et veldig press på elevene, spesielt i forbindelse med eksamen, mens de samtidig skal velge fremtiden sin. Samtaler mellom elever og rådgivere, og informering om videregående løp bør begynne allerede i 8. klasse.


Det bør være høyere krav for å bli rådgiver enn at man er avdanket lærer. Det bør stilles strengere krav til rådgivernes faglige kompetanse. Rådgivning bør kanskje integreres i lærerutdanningen? Her kan det være lurt å sjekke opp i hvilke krav som stilles til rådgivere etter dagens regelverk.


En mulig løsning på dette problemet, er utplassere elever i bedrifter gjennom hele ungdomsskolen, slik at elevene får innblikk i arbeidshverdagen i flere ulike yrker før de skal velge utdanningsretning ved søking til videregående opplæring. En betenkelighet med dette er at slik bedriftsutplassering vil være svært tidkrevende, og derfor ta fokus bort fra de mer teoretiske fagene. Dersom elevene får praksis gjennom ungdomsskolen, vil dette imidlertid gi et mer realistisk (mindre glansbildeaktig) bilde av hvordan det er å være arbeidstaker, noe som kan medføre at elevene tar bedre valg og forblir lengre innenfor det yrket de ender opp med.


Utfordring 3 – Egenvalgte undervisningsformer

Dagens A4-skole fungerer stort sett på samme måte som den gjorde for hundre år siden. Elevene har svært liten grad av frihet til å velge selv hvilken undervisningsmetode som passer dem best. Mange lærere har derimot vært radikale nok til å ta i bruk alternative undervisningsmetoder, for eksempel omvendt klasserom og leksefri undervisning. Det finnes derimot lite forskning om hvilke fordeler og ulemper disse har, og den forskningen som finnes har myndighetene satt hatt svært lite oppmerksomhet på. Elevene bør selv være med på å bestemme hvordan de lærer best, og hvilke undervisningsformer som kan være med på å oppnå dette.


En utfordring i dagens system er at læreplanene er stappfulle. Læreren får dårlig tid, da de må komme gjennom alle læreplanmålene. Dette medfører at undervisningen er preget av funfacts. Undervisningen rekker aldri å gå dypt nok ned i materien, slik at elevene får utviklet den gode forståelsen og se de viktige sammenhengene. Utvalget ser positivt på at antall læreplanmål i de nye læreplanene kuttes, da dette vil medføre at lærerne får mer tid til å gå i dybden på de viktigste læreplanmålene. Utvalget vil imidlertid bemerke at det ikke bare er viktig å fastsette hva elevene skal lære, men at det også har noe å si hvordan kunnskapen tilegnes. Lærerne må ikke være låst til tavleundervisning, men må ha frihet til å ta i bruk alternative undervisningsformer, som prosjektarbeid og fysisk aktivitet. Videre bør det legges til rette for mer tverrfaglig arbeid.

Undervisningen bør legges opp etter hva elevene interesserer seg for. Et kull interesserer seg kanskje særlig for andre verdenskrig, mens et annet kull interesserer seg for antikken. Læreren bør ha frihet til å legge opp undervisningen slik at det fokuseres på utvalgte emner, og at vurderingen tilsvarende blir rettet inn mot den undervisningen som har blitt gitt.


Utfordring 4 – Partiskhet i favør studieforberedende i videregående

I dagens ungdomsskole er man tilsynelatende partisk, og man kan konkludere med at myndighetene ønsker flest mulig inn på studieforberedende linjer på videregående nivå, særlig studiespesialisering. Undervisningen er bygget opp på nesten samme måte, med mange vurderinger, mye forelesninger og lite prosjektarbeid. Det går dårlig ut på elever som velger yrkesfaglige eller mindre studie-inspirerte linjer som ønsker seg noe alternativt, og som fort kan bli skolelei på grunn av dette. Undervisningsformer bør bli mer mangfoldige, der man tar i bruk mer praktisk arbeid og alternative læringsformer.


Allerede fra tidlig på ungdomsskolen møter elevene en forventning om at de skal fortsette med studiespesialiserende og høyere utdanning videre i utdanningsløpet. Dette medfører at det gis flest timer undervisning i teoretiske fag som norsk og matematikk, og at også vurderingene rettes inn mot disse fagene. Praktisk anlagte elever har i dag færre muligheter på ungdomsskolen enn det de hadde før. Kunst og håndverk-faget blir eksempelvis nedprioritert, i den forstand at faget ofres få timer, og utstyr sjeldent fornyes. En annen utfordring i dagens skole er at få skoler har spesialrom for mat og helse-faget. Videre har få elever muligheten til å ta førerkortet på skolen, slik at de fleste må ta dette ved siden av videregående opplæring.


Utvalget erkjenner at de teoretiske fagene er viktige, da gode skrive- og regneferdigheter er avgjørende for at elevene senere skal ha de nødvendige ferdighetene for å mestre utdanning på universitet- og høyskolenivå. Det bør likevel stilles kritiske spørsmål til hvordan timene fordeles mellom de ulike fagene, slik at man oppnår en timefordeling som kan rettferdiggjøres. Det er nemlig ikke godt å vite hvorfor elevene skal bruke timevis på analyser av Vildanden, mens praktiske fag, som kunst og håndverk og mat og helse, ofres liten tid. Videre er en mulig løsning å legge til rette for tverrfaglighet, slik at eksempelvis matematiske problemstillinger forsøkes løst i kunst og håndverk-faget. Slik kan de elevene som sliter med matematikk, få et praktisk perspektiv på problemstillingene.


4. Videregående opplæring

Utfordring 1 - Få muligheter til å bytte mellom studieforberedende og yrkesfag

Det er vanskeligere for studiespesialiserende elever å ombestemme seg, hvis det viser seg at de ikke ønsker å gå på studiespesialiserende har de ingen enkel måte å gå over til yrkesfag på uten å starte helt på nytt. . På yrkesfag har du en mulighet til å ta et påbyggs år etter enten 2 år skole eller etter fullført fagbrev. Da kan du ta de fagene du mangler for å få studiespesialisering, samtidig får du godkjent de fagene du har fullført på yrkesfag. Alt dette innenfor ungdomsretten din.

Det bør finnes et tilsvarende tilbud den andre veien også, slik at de som eventuelt vil ha yrkesfagligkompetanse kan ta et år med programfagene til den linjen de ønsker før de går ut i lære. Dette vil være med på å øke valgfriheten og enkeltmennesket frihet til å velge i skolen.

Utvalget erkjenner at en slik ordning kan medføre enkelte vanskeligheter, i den forstand at modellen vil medføre at det vil måtte brukes tid på fag både fra studieforberedende og yrkesfaglige linjer. Det kan derfor hevdes at en slik modell vil skape en generalistutdanning, med for få muligheter til å fordype og spesialisere seg. Utvalget mener imidlertid at en modell som gjør det mulig å bytte fra yrkesfag til studiespesialisering underveis i utdanningsløpet er et tiltak som vil bidra mer frihet i valg av utdanningsløp i tillegg til å løfte statusen til yrkesfag. Dette fordi tiltaket vil tydeliggjøre at også yrkesfag har en stor verdi for samfunnet. Videre vil en slik modell kunne medføre at næringslivet får tilgang på flere lærlinger, da det rent faktisk vil bli lettere å bytte mellom de to studieretningene, for de elevene som finner ut av at studiespesialisering ikke passer for dem. Det hevdes også fra utvalgets side at de problematiske sidene ved modellen knyttet til lite tid til fordypning bør imøtekommes med bedre rådgivning tidlig i utdanningsløpet, slik at eleven har en god plan allerede ved starten av videregående. En mulighet for å bytte mellom studieretningene bør forbeholdes de elevene som underveis i studieløpet finner ut av at de har valgt feil, slik at disse slipper å starte helt på nytt. Dette innebærer at større fleksibilitet for bytte mellom studieretningene ikke skal fungere som et substitutt for god rådgivning og planlegging tidlig i utdanningsløpet.


Utfordring 2 - For mye likheter med ungdomsskolen

Førsteklasse er bare et tilleggsår fra ungdomsskolen. For mange er VG1 bare en gjentagelse av det de har drevet med i tre år på ungdomsskolen. Dette er en utfordring både på studiespesialiserende og yrkesfag, men er mest aktuell for studiespesialiserende. På yrkesfag er det litt enklere da du får programfag som du ikke hadde på ungdomsskolen, det samme gjelder idrettsfag, Musikk, dans, drama og Medier og kommunikasjon.


Det bør derfor også legges mer til rette for dette på den rene studiespesialiserende linjen også. Det må bli enklere å spesialisere seg allerede fra første året. Dette kan være med på å gi mer engasjerte elever som virkelig ønsker å tilbringe tiden på skolen, fordi de lærer noe liker å holde på med.

At det brukes mye tid på videregående på å repetere fag fra ungdomsskolen er negativt for de elevene som er ivrige etter å lære, og medfører at elevene tilegner seg mindre kunnskap enn det de kunne gjort dersom tiden ble benyttet effektivt. En mulig løsning på dette problemet er å differensiere undervisningen etter nivå, slik at elevene får undervisning som er bedre tilpasset dem. Da vil de svakeste elevene kunne bruke tid på å repetere fag fra ungdomsskolen, mens de sterkeste elevene får gå videre og jobbe med vanskeligere problemstillinger. Videre bør elevene få større frihet til å legge opp sin egen skoledag, slik at de elevene som har behov for det kan bruke mer tid på å repetere grunnleggende stoff fra ungdomsskolen.


Utvalget bemerker likevel at problemet med at det brukes for mye tid på å repetere fag fra ungdomsskolen, skyldes at mange elever har dårlig læringsutbytte fra ungdomsskolen. Dersom problemet skal løses, må undervisningen på ungdomsskolen endres.


Utfordring 3 - For lite fokus på høyere yrkesfaglig utdanning

Det er for lite fokus på veien videre for yrkesfagelever. På studiespesialiserende er det et veldig fokus og en forventning at alle skal på høyskole/universitet. Dette er ikke det samme for yrkesfagelever, det er en forventning for de aller fleste at de skal ta fagbrev, men ingen snakker om å ta mesterbrev eller gå videre på fagskole.


Dette er en mulighet mange ikke finner ut av før lenge etter de er ferdig med grunnutdanningen sin (fagbrev). Det burde være et like stor motivasjon for yrkesfagelever å gå for en høyere utdanning innen sitt fagfelt, fordi vi trenger også denne kompetansen.


Det gis generelt lite informasjon i skolen om mulighetene knyttet til videre utdanning innenfor yrkesfag, og mange blir ikke oppmerksom på mulighetene før de allerede har jobbet i mange år etter fullført utdanning. Næringslivet er imidlertid avhengig av høyt kvalifisert arbeidskraft også innenfor yrkesfagene, og utvalget mener derfor at mulighetene innenfor disse retningene må betones i høyere grad i videregående opplæring. Rådgivningstjenesten må styrkes, slik at rådgiverne på skolene blir oppmerksom på mulighetene som finnes knyttet til videreutdanning innenfor yrkesfag. Videre er det et problem at det finnes lite informasjon om fagskoleutdanninger på internett, og det hevdes derfor at det bør publiseres mer informasjon om fagskoleutdanninger på nettsider som Utdanning.no. Videre kan det prøves ut ordninger som går ut på at de som gjennomfører fagskoleutdanning får avskrevet deler av lånet sitt.


Utfordring 4 - For lite praksis i yrkesfag

Yrkesfag bør spisses mer inn mot yrkeslivet og allerede fra første året bør det være mer praksis, kanskje en vekselsmodell, i alle fall mer praksis i relevante yrker. Det bør også være mer fokus på programfagene og mindre fokus på fellesfagene, fordi det er programfagene som er viktig for den videre utdanningen for eleven og mulighetene til eleven i yrkeslivet. Videregående skoler har ofte utdatert utstyr, gjerne fra 80-tallet. Dette medfører at mange elever får opplæring i bruk av gammelt utstyr, og at lærebedriftene må bruke unødvendig tid på å lære elevene opp i bruken av det nyeste utstyret når elevene kommer ut i lære. Bedriftene bytter utstyr oftere enn skolene, og en mulig løsning på dette er derfor å legge til rette for tettere samarbeid mellom skolene og næringslivet. Videre hender det at bedriftene er særlig fornøyde med elevene de får i lære, og vil gi tilbake til skolene i form av bedre utstyr. Bedriftene bør oppfordres til dette.


Flere av linjene på videregående krever bruk av kostbart utstyr for å følge undervisningen, og det kan reises spørsmål ved hvordan dette utstyret bør finansieres. I dag legges det opp til at elevene i hovedsak skal finansiere utstyret selv, noe som strider imot gratisprinsippet som lenge har hersket i norsk skolepolitikk. Ved at elevene blir tvunget til å bruke høye pengesummer på skoleutstyr, skapes et skille mellom de elevene som har penger til det beste utstyret, og de som ikke har råd til å bruke mye penger på utstyr. Utvalget mener at utstyrsstipendet bør økes, særlig for elevene på yrkesfag, slik at det sikres at alle elever får ta i bruk det nyeste utstyret i undervisningen fra dag én.


Videre er det store forskjeller mellom fylkene når det kommer til hvilket utstyr som tilbys på skolene. De rikeste fylkene kan ofte tilby mer avansert utstyr, mens de fattigste fylkene ikke kan tilby utstyr med samme høye kvalitet. Bruk av moderne utstyr i opplæringen er avgjørende for at elevene skal kunne utføre arbeidsoppgavene sine på en faglig forsvarlig måte når de kommer ut i arbeid. Derfor bør staten bevilge flere øremerkede midler til bruk på utstyr i videregående opplæring.


5. Høyere utdanning

Utfordring 1. Opptaksprosessen til høyere utdanning må endres

Mange bruker flere år på å forbedre poengsummen sin før de søker opptak til høyere utdanning. For den enkelte kan det være lite hensiktsmessig å bli presset inn i et system hvor vedkommende må bruke flere år av livet sitt uten å komme videre i utdanningsløpet. Også fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er et slikt system lite ønskelig, da ressurser kastes bort som følge av at studentene kommer senere ut i arbeid.


Flere har tatt til orde for å fjerne alderspoengene, slik at høyere alder ikke skal gi poeng for de som konkurrerer i ordinær kvote. Etter gjeldende regelverk får søkere som har fylt 20 år to alderspoeng for hvert år som går, men slik at hver søker maksimalt kan få åtte alderspoeng. En mulig begrunnelse for alderspoengene er at de eldre søkere normalt er modnere enn de yngre, og antakeligvis bedre egnet til å mestre et studieprogram på universitet eller høyskole. Det kan imidlertid innvendes at høy alder ikke er den eneste indikatoren på hvor godt egnet en søker er til å mestre en utdanning, og at også faktorer som motivasjon og dedikasjon spiller inn. Videre kan alderspoengene lett erstattes av en ordning hvor de søkerne som er mye eldre enn gjennomsnittet eller søkere med særlig mye arbeidserfaring, får et fortrinn ved opptaket. Dette viser at alderspoengenes begrunnelse står svakt.

Utvalget mener at det er en uheldig konsekvens at motiverte søkere må vente i opptil flere år på å bli tatt opp på studieprogrammet de ønsker, og mener derfor at alderspoengene bør fjernes.


Videre mener utvalget at gode grunner taler for at universitetene og høyskolene i større utstrekning bør få benytte opptaksprøver ved opptak av nye studenter. Ved at opptaksprøver tas i bruk, sikres et bedre samsvar mellom kriteriene ved utvelgelsen av nye studenter og det faglige innholdet i studieprogrammet. Dette er viktig for at studentene skal oppleve at kunnskapen som blir avgjørende for opptaket til studieprogrammet, er relevant for det faglige innholdet i utdanningen. I tillegg sikres at de søkerne som blir tatt opp som studenter, er de som er best egnet til å fullføre utdanningen med gode resultater.


Det kan reises spørsmål ved om det er hensiktsmessig at karakterene fra alle fagene eleven har hatt i løpet av videregående opplæring, skal telle med når vedkommende søker høyere utdanning. Fordi alle fagene teller med når unge skal søke høyere utdanning, ser svært mange seg nødt til å forsøke å forbedre karakterene. På vårsemesteret 2019 meldte 37 512 elever seg til privatisteksamen, og dette representerer en økning sammenlignet med tidligere år. Utvalget mener at det er en dårlig løsning å gjøre det vanskeligere å ta opp fag fra videregående, fordi dette vil ramme elever fra familier hvor utdanning ikke er høyt prioritert. En bedre løsning vil være å la søkere velge ut karakterer fra spesifikke fag de har hatt fra videregående opplæring, slik at disse blir avgjørende ved opptaket. Dette vil stimulere til større innsats i alle fag mens eleven går på videregående skole, samtidig som at eleven gis rom for å gjøre enkelte feil uten at dette går på bekostning av drømmeutdanningen.


Utfordring 2 - Studentenes livssituasjon må forbedres

Mange flytter hjemmefra for første gang når de begynner å studere ved et universitet eller en høyskole, og dette innebærer vanligvis å bo for seg selv og betale husleie på egenhånd. Dersom man må leie bolig på det private leiemarkedet, kan man måtte betale svært høy husleie, noe som kan føre til at man får dårlig råd. Videre medfører flytting at ferske studenter tilbringer mer tid alene, og enkelte kan da bli ensomme. Utvalget mener at det bør bygges flere studentboliger og at flere eksisterende bygg bør gjøres om til studentboliger, slik at flere studenter får bo i studentboliger. Studenter som bor i studentboliger betaler oftere en noe lavere husleie enn de studentene som leier bolig i det private boligmarkedet. Videre vil de studentene som bor i studentbolig omgås andre studenter til daglig, noe som vil gjøre det lettere for dem å utvikle et sosialt nettverk i byen de studerer i. Avgjørende for om det blir bygget flere studentboliger, er hvorvidt støtte til dette blir prioritert når myndighetene skriver budsjett, og utvalget mener at studentene bør stille meget sterkt i kampen om budsjettmidlene.


Videre kan det reises spørsmål ved om kriteriene ved tildeling av studentboliger bør endres. Studentsamskipnadene prioriterer utvekslingsstudenter ved tildeling av studentboliger, og i Oslo er eksempelvis 7 av 10 som blir tildelt studentbolig, fra utlandet. På den ene siden medfører bostedsgaranti, sammen med gratis utdanning, at Norge har et fortrinn i kampen om utvekslingsstudentene. På den andre siden kan det fremstå som lite rettferdig at utvekslingsstudenter som kommer til Norge skal være sikret bolig, mens studenter som er født og oppvokst i Norge ikke skal være det. Videre er det få andre land i verden som tilbyr tilreisende utvekslingsstudenter de samme godene, og norske utvekslingsstudenter i utlandet kan derfor ikke forvente tilsvarende.


Dersom målet er å skape et utdanningssystem som gir mer frihet til den enkelte, er det mest naturlige at kriteriene tar hensyn til hvem som har størst behov for å bo i studentboliger, og ikke nasjonalitet. Studenter kan av både økonomiske og sosiale grunner ha behov for å bo i studentboliger, og tildelingen kan foregå gjennom søknad og intervju. Den alminnelige prisutviklingen medfører at studentene ikke nødvendigvis får mer for studiestøtten sin, selv om beløpet øker hvert år. Dersom studiestøtten knyttes til grunnbeløpet i folketrygden, vil det imidlertid bli samsvar mellom beløpet studentene får utbetalt og det alminnelige prisnivået i samfunnet. Utvalget mener videre at det vil være fornuftig å i større grad behovsprøve studielånet, slik at de studentene som har behov for størst ytelser, får mer enn de som ikke har et stort behov for ytelsene. Slik kan for eksempel de som studerer i Oslo få større studiestøtte enn de som studerer i Polen.


Utfordring 3 - Universitetene må digitaliseres

Studenter kan av ulike grunner være forhindret fra å møte opp til undervisningen. Noen blir syke. Andre opplever at tiden ikke strekker til, på grunn av jobb, barnepass eller lignende. En mulig løsning på dette er at universiteter og høyskoler kan begynne å filme undervisningen og publisere den på internett, slik at også de studentene som ikke møtte opp kan følge den. En slik løsning har flere betenkeligheter. Ikke alle forelesere er komfortable med å bli filmet dersom filmklippet i etterkant blir publisert på internett, og kan ønske å reservere seg mot det. Videre kan flere videoforelesninger føre til en utvikling hvor forelesningene ikke blir gjennomført foran studentene, men hvor de samme videoforelesningene vises om igjen år etter år. Da vil man miste muligheten til å tilpasse undervisningen til hendelser i nyhetsbildet. Utvalget mener likevel at mer digitalisert undervisning vil gi studentene større frihet i hverdagen, og mener at utdanningsinstitusjonene bør oppfordres til å tilby digitalisert undervisning. Universitetene og høyskolene bør likevel ha adgang til å tilpasse eventuell digitalisert undervisning til det aktuelle studieprogrammet og andre behov.


Arbeidsmarkedet endrer seg, og det kan reises spørsmål ved om teknologi bør integreres i samtlige universitet- og høyskoleutdanninger. Dette vil i tilfelle forberede studentene bedre på hva de vil møte i fremtidens arbeidsmarked, som vil ta i bruk teknologi på en helt annen måte enn dagens arbeidsmarked. Et motargument er at større fokus på teknologi i samtlige universitets- og høyskoleutdanninger vil ta fokuset bort fra det fagspesifikke. En universitets- eller høyskoleutdanning skal gi studenten muligheten til å fordype seg og utvikle en spisskompetanse, og da må det ikke brukes mye tid på annet. Utvalget mener at utviklingen av teknologikompetansen bør starte så tidlig som mulig i utdanningsløpet, slik at studentene allerede er kompetente når de begynner å studere. En annen god løsning vil være å endre deler av pensum i examen philosophicum, slik at det brukes mer tid på teknologi i faget. Videre vil det være en fordel om studentene oppfordres til å reflektere over problemstillinger som kan oppstå i dagens digitaliserte verden i de allerede eksisterende fagene, dog uten at det settes av for mye tid særskilt til dette.


Utfordring 4 - Trakassering må slås hardt ned på

I kjølvannet av det verdensomspennende #MeToo har det blitt gjennomført en undersøkelse blant norske studenter angående uønsket seksuell oppmerksomhet i utdanningsinstitusjonen. I denne undersøkelsen kom det frem at 25 prosent av norske studenter har opplevd seksuell trakassering fra ansatte på utdanningsinstitusjonen eller andre studenter. Videre viser undersøkelser at ni prosent av norske studenter har opplevd mobbing fra ansatte på utdanningsinstitusjonen eller andre studenter. Trakassering virker ødeleggende for det sosiale miljøet på utdanningsinstitusjonen, og kan føre til at studentene føler seg mindre trygge på skolen. Utvalget mener at et utdanningssystem som gir mer frihet til den enkelte også må ha gode rutiner for å slå ned på trakassering, slik at studentene får frihet til å føle seg trygge når de er på skolen.


Universitetene må forbedre sine retningslinjer for hvordan de skal håndtere varsler om trakassering, slik at ofrene blir tatt på alvor. Dersom en student varsler ledelsen på utdanningsinstitusjonen om trakassering, bør ledelsen gjøre sitt beste for å bringe trakasseringen til opphør umiddelbart. Utvalget er videre positiv til en klageordning for både mobbing og seksuell trakassering, hvor offeret kan kreve oppreisningserstatning for eventuell skade vedkommende har blitt påført som følge av trakasseringen. Det er likevel viktig å understreke at saker om trakassering ofte står i en vanskelig bevismessig situasjon, og at en slik klageordning ikke må gå ut over rettssikkerheten til den anklagede. Avgjørelse om oppreisningserstatning bør derfor treffes av fagjurister, og bør bygge på alminnelige erstatningsrettslige prinsipper.