På studietur til Bosnia-Hercegovina med LNU



LNU (Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) arrangerte studietur til Sarajevo i Bosnia-Hercegovina fra 6. til 11. februar. UV sendte to representanter, Frode Myhre og Tobias Bashevkin som begge sitter i UVs Internasjonale Utvalg. Der besøkte de blant annet OSSE, UNDP, Nansen Dialogue Center Sarajevo og National Democratic Institute for å lære mer om det historiske bakteppet og dagens sosiale- og politiske situasjon.


Siden oppbruddet av Jugoslavia har Balkan-regionen vært preget av etniske konflikter, korrupsjon og arbeidsløshet. Bosnia-krigen fant sted mellom 1992-1995 med Serbere på den ene siden og Bosnjaker samt Croatere på den andre. Krigen var usedvanlig brutal, og det ble begått flere krigsforbrytelser på begge sider. Srebrenica-massakren er den mest kjente hvor over 7.500 sivile Bosnjaker ble henrettet i det som er kjent for å være den verste massakren i Europa etter andre verdenskrig. Sarajevo bærer fortsatt store arr fra krigen. Utviklingen og gjenoppbyggingen av landet går tregt, og omgivelsene preges av falleferdige bygninger med skader fra artilleri og bomber.


Under krigen ble Sarajevo sin plassering, i en smal dal under høye fjell, skjebnesvangert for befolkningen i byen. Byen ble beleiret mellom 1992 og 1996. Under beleiringen var det mangel på alt fra mat og vann til militært materiell. Dette gjorde forsvaret av byen og dens befolkning svært krevende i den da nye Bosniske staten. I 1993 ble det bygget en tunnel under den internasjonale lufthavnen som da var under FN sin kontroll og inn i det frie bosniske territoriet. Tunnelen muliggjorde fraktingen av vann, mat og andre forsyninger inn i Sarajevo. Denne tunnelen har blant annet blitt kalt “tunnel of hope” og var sentral for overlevelsen av Sarajevos befolkning.


Etter stort press fra det internasjonale samfunnet skrev man til slutt under en fredsavtale kalt Dayton Agreement. Avtalen deler landet opp i to entiteter, henholdsvis Republica of Serbska og Federation of Bosnia-Hercegovina. Dette er to entiteter i samme land med separate forsvarsstyrker, politistyrker, helsevesen, skolesystem osv. Samtidig sier avtalen at man skal ha tre presidenter som representerer hver sin etnisitet. En skal være Bosniak, en Serber og en Kroat.


Grunnloven legger dermed indirekte opp til en etnisk splittelse som har blitt sterkere og sterkere i årene etter krigen. De politiske partiene er mer opptatt av etnisitet og det å ta vare på sine egne enn å forme politikk som gagner landet i sin helhet. Dette manifesterer seg også blant befolkningen forøvrig. Barna fra de forskjellige etnisitetene går ofte på samme skole, men de ser aldri hverandre på skolen og har separate læreplaner. Fenomenet har til og med fått sitt eget ordtak - to skoler under ett tak.


En annen utfordring med det politiske systemet i Bosnia-Hercegovina er at modellen er enormt desentralisert. Man har få nasjonale føringer og systemer for infrastruktur som ivaretar samfunnets funksjoner. Dette har ført til at man har et enormt og dysfunksjonelt politisk apparat preget av kaos og mangel på handlingsevne. Landets inntekter går stort sett til å betale lønningene til politikere, og det lille som er igjen spres tynt utover. Oppå der igjen så brukes Dayton Agreement gjerne som en unnskyldning for at endringer ikke blir gjennomført, da den krever at samtlige partier i maktposisjon fra de forskjellige etnisitetene må være enige for å fatte et vedtak, noe som er en sjelden begivenhet. Politikere i landet har enorme lønninger sammenlignet med befolkningen forøvrig, og er således ikke alltid så veldig interessert i reformer. Alle disse faktorene gjør at man sitter igjen med en handlingslammet nasjon preget av korrupsjon, arbeidsledighet og stagnasjon. Grunnloven har også blitt en hindring for EU medlemskap da den bryter den europeiske menneskerettskonvensjonen, da andre etnesiteter enn bosnjaker, serbere og kroater ikke kan bli valgt til president.