Reisebrev fra Hviterussland

22.-24 mai var tre Unge Venstre-representanter, Vilde Østerbø Lorentzen, Johanna Ronneng Winther, og Jørgen Aas, på seminar i Hviterussland om valgkamp. Her er Vildes reisebrev fra turen:



Helt siden 1994 har Hviterussland blitt styrt med jernhånd av landets diktator, Alexander Lukasjenko, og blir ofte omtalt som Europas siste diktatur. Landet bærer stor preg av fattigdom og undertrykkelse, og er det eneste europeiske landet som fremdeles utøver dødsstraff. Her forsvinner regimekritiske journalister og politikere på mystisk vis, og fengselsstraffen for å protestere offentlig mot Lukasjenko er uforholdsmessig lang.


Til tross for dette tok tre representanter fra Unge Venstre turen til det totalitære regimet i slutten av mai for å delta på et seminar i regi av Hviterusslands eneste liberale ungdomsparti.


Turen som opprinnelig skulle gå Bergen-Stockholm-Helsingfors-Minsk gikk litt galt allerede i Finland. Grunnet tekniske problemer fra flyselskapets side kom vi oss ikke med flyet som skulle frakte oss fra Finland til Minsk, og vi endte opp med en uventet, men hyggelig kveld i Helsingfors. Vi reiste til Polen tidlig neste morgen og ventet i over 5 timer før vi kunne fly videre til Minsk. Dessverre førte dette til at oppholdet vårt ble forkortet med et døgn.


Vi var forberedt på å bli avlyttet, og hadde fått instrukser om ikke å diskutere politikk på offentlige steder eller hotellrom. Fikk noen en idé om at vi var noe annet enn turister skulle vi smile og riste på hodet. All datatrafikk blir avlyttet, så meldinger angående hvor vi var eller hva vi egentlig gjorde var risikabelt, og uforsiktighet kunne sette oss eller hviterusserne vi møtte i fare.


En taxi plukket oss opp på flyplassen, og vi ble kjørt til hovedstaden av en veldig hyggelig sjåfør som var tilsynelatende begeistret for blant annet Lukasjenko og hans vakre residens.


Han kjørte oss rundt og pekte på de nydelige bygningene, som ærlig talt var helt praktfulle og vanvittig påkostet. Byen var usedvanlig ren, og søppel på bakken var ikkeeksisterende. Da vi ankom hotellet vi trodde vi skulle bo på ble vi plukket opp av kontaktpersonen vår som forklarte oss at dette bare var et dekkhotell myndighetene skulle tro vi oppholdt oss på. Det virkelige hotellet låg 1 time utenfor byen.


Vår andre kjøretur gjennom Minsk var en smule annerledes, og vi fikk en kjapp innføring i hvordan livet i Hviterussland egentlig er. En gjennomsnittlig hviterusser tjener rundt 3600 kr i måneden, og landet står kraftig i gjeld. Likevel insisterer Lukasjenko på stadig å finansiere nye, dyre og ofte unødvendige byggeprosjekter. Diktatorens ringe bolig, som av en merkelig grunn bærer store preg av Nord-koreansk arkitektur, er et eksempel på dette. Russland er den eneste grunnen til at landet ikke har gått konkurs, og forholdet mellom Putin og Lukasjenko skal være veldig tett. De to landene har tette politiske, økonomiske og militære bånd, og de to lederne har tidligere omtalt hverandre som ”brødre”. Til tross for dette valgte Lukasjenko i slutten av april å slå hardt ned på russiske ekstremister i landet, samt i forbindelse med en uttalelse om Russland, påstod han at han ikke lenger er Europas eneste diktator. Han fortalte i samme intervju at de som går mot Hviterussland med sverd vil bli drept med sverd, også Russland. Da jeg komplimenterte det hviterussiske flagget fikk vi vite at det ikke egentlig er flagget til Hviterussland. Lukasjenko bestemte seg plutselig for å uoffisielt bruke det i 1995.


Hviterussland operer fremdeles med KGB etter Sovjet tiden, og i det vi kjørte forbi hovedkvarteret sluttet bilradioen å virke. De tar avlytningsjobben sin seriøst. I kjelleren eksisterer et rom der hovedfunksjonen er utøving av dødsstraff. Lovene for når en kriminell handling er alvorlig nok til å straffes med henrettelse er uklare, og kan lett manipuleres. Journalister, politikere og aktivister bøtelegges som en konsekvens av dette, og metoden er brutalt nok en pistol mot hodet.


Da vi kjørte lenger og lenger vekk fra storbyen skjønte vi at det estetiske underverket av en by bare var en fasade for naive turister, og det virkelige Hviterussland er sjarmerende, men langt fra luksuriøst. Menneskene vi møtte derimot var vanvittig hyggelige, og vi ble godt mottatt av delegater fra den liberale organisasjonen. Grunnet den forsinkede ankomsten til Minsk kom vi dessverre for sent til å få med oss seminaret, men vi fikk kvelden til å sosialisere. De var genuint interesserte i Norsk politikk, og siden hotellet var privat kunne vi diskutere så mye vi ville uten frykt for å bli avlyttet.

Det de gjør er svært risikabelt, men forferdelig viktig, og vi var imponert over hvor mye de satser til tross for konstant overvåking av et regime som er lite begeistret for liberale ideologier.


Dagen etterpå holdt vi et kjapt foredrag om UV og liberalisme i Norge. Det ble lagt opp til en rollespillbasert lek utviklet av EU kommisjonen som gikk ut på først dele seg i to grupper. Det ene laget skulle bytte til seg forskjellige fargede lapper fra hverandre, bare ved hjelp av signaler og tegn de hadde avtalt på forhånd. Den andre gruppen fikk instrukser om å samle inn signaturer til en fiktiv sak de brant for. Poenget var å etter hvert introdusere enkelte gruppemedlemmer til den andre gruppen, uten at de ble informert om den andre gruppens intensjoner eller kommunikasjonsmetoder. Dette skulle vise hvor vanskelig det er å være immigrant omringet av ukjent kultur og språk.


Siden ting ikke gikk helt som planlagt var dette dessverre alt vi fikk med oss, men hele opplevelsen var veldig spesiell, og jeg vil si vi fikk veldig masse ut av reisen. Veien videre blir å jobbe med å opplyse folk om situasjonen i Hviterussland. Landet er ekstremt påpasselig på hvilken informasjon som får krysse landegrensene, og det er generelt veldig vanskelig for omverden å vite hva som egentlig foregår. Det skal bli spennende å se hvordan landet utvikler seg, og hvordan Russland velger å forholde seg til Hviterussland i framtiden.


Vildes topp 5 favoritter blant tullete hviterussiske lover:

5. Det er ulovlig å kjøre rundt i en møkkete bil.

4. Det er teknisk sett en forbrytelse for en hviterusser å besøke utenlandske internettsider. Hvordan de forventer at dette skal fungere i praksis er for meg et mysterium.

3. Å opprette Facebook events for sammenkomster kan være risikabelt. All kollektiv aktivitet som er organisert og planlagt på forhånd kvalifiseres som demonstrasjon, til og med bursdagsselskaper og turer på byn.

Som en protest mot dette samlet en stor gruppe hviterussere seg i sentrum av Minsk i 2011, satte seg stille ned og begynte å klappe sammen…

2. … nå er også dette ulovlig

1. Det finnes en lov som sier at rundt 70% av musikken på radio skal være hviterussisk. Eneste problemet her er at det ikke finnes nok hviterussisk musikk til at dette er gjennomførbart. Løsningen er da å gå tilbake flere generasjoner for å se om artisten har hviterussiske aner. Hvis en bestefar av en i bandet er hviterussisk, passerer bandet, og får spille musikken sin på hviterussisk radio.