Reisebrev fra Ukraina


Foto: Elfi Thrane Bemelmans

21.  november 2013 avstod Viktor Janukovytsj sin regjering fra å undertegne en assosiasjonsavtale med Den europeiske union, samtidig som de søkte et tettere samarbeid opp mot Russland i form av en omfattende gassavtale. Samme kveld samlet studenter seg på Majdan-plassen, direkte oversatt til Uavhengighetsplassen, i Kiev og protesterte på fredelig vis.


Det er snart tre år siden Euromajdan-protestene; en ikke-voldelig protestbevegelse som spredde seg gjennom landet; et opprop til landets ledelse om å knytte seg tettere til EU, motivert av misnøye rundt regjeringens manglende styring og utstrakte korrupsjon. Euromajdan ble nøye fulgt av verdenspressen, og kan på mange måter sies å ha rokket det globale politiske landskapet – Ukraina, «landet på grensen», stod framfor et veivalg med store implikasjoner for verdenssamfunnet, etter mange oppfatninger et overordnet spørsmål om hvorvidt landet søkte å alliere seg opp mot «vesten» eller Russland.


Like fullt var det en verdenspresse som fulgte med da Euromajdan-protestene utviklet seg i en urovekkende retning – da parlamentet implementerte restriktiv og rettighetsinnskrenkende lovgivning for å slå ned på protestene i januar 2014, da voldelige sammenstøt brøt ut på Uavhengighetsplassen, da det i februar 2014 ble utgitt rapport etter rapport med et økende antall omkomne, da videoer ble lekket av snikskyttere som åpnet ild mot de ubevæpnete, sivile massene.


Mellom 20. og 24. oktober arrangerte LNU en studietur til Kiev. Målet var å få innblikk i den politiske situasjonen i landet og da spesielt forholdene i sivilsamfunnet, samt å legge til rette for økt samarbeid mellom barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge og Ukraina. LNU forvalter Demokratimidlene, en støtteordning finansiert av Utenriksdeparmententet med formål å styrke det unge sivilsamfunn i Øst-Europa og i Norge. Dermed var en hensikt med turen også å vurdere muligheter for å innlede samarbeidsprosjekter med ukrainsk barne- og ungdomsfrivillighet.


Det ble holdt en samling på Frivillighetshuset med delegasjonen på torsdag kveld, der Olga Flydal fra Helsingforskomiteen ga en komprimert gjennomgang om situasjonen i Ukraina. Grytidlig fredag morgen lettet flyet fra Gardemoen i retning Tallinn, før vi omsider landet på Boryspil International Airport i Kiev. Kjøreturen gjennom byen bød allerede på sterke kontraster, og ethvert storslått monument, hver tomme byggeplass eller belastede nabolag som vi bemerket oss ble utdypet av Olesia fra Spire, som også er fra Kiev.


Vi spiste middag i Ostanya Barikada Art-Restaurant, der veggene var dekorert med hender for å symbolisere hvert år under Sovjetunionen. Rettene var drøyt billige, opp mot 30 kroner for et mettende måltid. Samtidig ligger en gjennomsnittslønn i Kiev på et nivå tilsvarende 1500 kroner i måneden. En kan bare undre seg over hva de lokale tenker om turister, som vår egen gruppe, som eksklamerer høylytt over lave priser samt forbruker mer på et restaurantmåltid enn de selv tjener på en gjennomsnittlig dag. Tross en delt europeisk identitetsfølelse, er det som sagt mange kontraster oss imellom.


Første kveld ble rundet av med en presentasjon av deltakerorganisasjonene og av National Youth Council Ukraine, hvilket ga en god mulighet til å reflektere over våre egne forventninger til studieturen. Sliten, en smule overveldet, men også gledelig mett, gikk jeg til sengs i hotellrommet på 9. etasje, og tok inn et siste glimt over Majdan-plassen for søvnen virket inn. Et tilsvarende hotellrom i 11. etasje skal ha blitt benyttet bare et par år tidligere av nettopp snikskyttere, som fyrte løs på sivile, på studenter, på ungdom, som hadde mye av den samme politiske motivasjonen som meg selv; ungdom som følte et behov for å ytre sine meninger; ungdom som fylte gatene, og skrek ut etter demokrati og frihet. Det er en smule absurd å tenke på.


På lørdag møtte vi Redd Barna Kramatorsk, som snakket om viktigheten av ungdomstilbud og aktivitetstilbud når det gjaldt å styrke unge voksne. National Youth Council of Ukraine (NYCU) holdt et foredrag om ungt sivilsamfunn i Ukraina, der det ble belyst for oss en total mangel på støtte fra myndigheten, et byråkratisk og krevende system for organisasjoner, med lite mulighet for samarbeid seg imellom. Poroshenko Youth Wing og Democratic Alliance, ungdomsfløyene til ett parti i maktposisjon og ett parti i opposisjon. Tilsynelatende hadde de ganske like mål og plattformer, og vanskeligheter med å peke ut skilnader mellom hverandre til oss.


På ett vis er dette også ganske symptomatisk for ukrainsk politikk – som vi også bemerket oss dagen etterpå i møtet vårt med ukrainske ungdomsorganisasjoner, er ukrainske partier svært like i målsetningene sine, og minner mer om politiske klaner eller klubber enn partier med ulike ideologier, som vi er vant med i Norge.


På søndagen rakk vi dessuten en 7 timers guidet tur gjennom Kiev, som bød på et mangfold av ulike kulturelle institusjoner; kirker, museer, og så mangt mer. Ukraina blir ofte ansett som en land med en urolig fortid, hvilket ikke er ukorrekt, samtidig er det synd at vi ikke er mer opplyste om den rike kulturen landet har a by på. Arkitektur, ornamenter og katedraler smykker byen, som attester fra en annen epoke.


Mandag fikk vi et møte med det ukrainske departementet for ungdom og idrett. Planen var å besøke Verhovna Rada, parlamentet, men i siste liten ble det hele annullert av politikeren vi hadde avtalt det med. I stedet møtte vi en parlamentariker som tidligere hadde vært gravejournalist og spilt en sentral rolle i kjølvannet av Euromajdan. Både i møtet vårt med han og senere med EU-delegasjonen, ble det for oss beskrevet et samfunn plaget av korrupsjon og maktmisbruk, med lite fokus på enkelte politiske saker vi selv prioriterer, forståelig nok. Jeg tror de syntes det var en smule komisk da vi spurte om hva de gjorde for å følge opp SDGs, eller hvordan folket, og spesielt ungdommen, engasjerte seg i klimakampen. Det var også frustrerende å høre dem karkterisere ungdommen med at de «generelt sett ikke bryr seg om politikk», uten å nevne de strukturelle hindringene eller mangler på muligheter ungdom faktisk har politisk.


På tirsdag møtte vi opp på den norske ambassaden før avreise, og fikk en fin oppsummering av situasjonen og Norge sine formål i Kiev av Ole Terje Horpestad. På bussen mot Boryspil International Airport begynte bussen å brenne, og mens vi stod langs motorveien fra Kiev kunne vi ikke annet enn mimre over de russiske «Lada»-bilene som passerte oss, og minnet om en annen tid; avslutningsvis et ganske godt bilde av Ukraina, «landet på grensen», og de politiske beslutningene det nå står ovenfor.


Ane Breivik