I slutten av september reiste Unge Venstre-leder Ane Breivik sammen meg de andre ungdomspartilederne til Malawi i regi av Unicef, GAVI og Global Fund. Det ga et interessant innblikk i global helse og hvordan bistandsprosjekter gjennomføres.
Tuberkolose, malaria og hiv/aids er sykdommer de færreste av oss tenker på når vi får feber og vondt i halsen. Men rundt om i verden dør millioner av disse sykdommene.
1,5 millioner døde av tuberkolose i 2020. En sykdom det finnes behandling for, som vi kan utrydde. Det er så ufattelig meningsløst.
Malawi, som jeg fikk æren av å besøke sammen med de andre ungdomspartilederne denne uken, er særlig rammet av samtlige sykdommer. På toppen av et langvarig kolerautbrudd og ekstremvær som følge av klimaendringer.
Malawi er en av verdens fattigste land. De har nok av utfordringer å stri med - å utdanne barn og jenter, å sikre grunnleggende ernæring til befolkningen sin, basale sanitærforhold.
Men så er det dessverre slik at Malawi må slite med alle disse problemene samtidig som folk dør av sykdommer vi her i Norge kan leve gode og langvarige liv med.
Og alle disse problemene henger sammen. Barn går glipp av utdanning i måneder, i år, fordi de er syke. De blir av og til syke fordi sanitærforholdene er for dårlige. De blir syke, og enda sykere, fordi de er feil- og underernært.
Det er så forferdelig urettferdig.
Heldigvis går det i riktig retning. I løpet av de siste 20 årene har Malawi økt forventet levealder med om lag 20 år.
Et spedbarn født i Malawi i år 2000 kunne forvente å leve i 44 år. Et spedbarn født i dag kan forvente å leve i nesten 64 år.
Det går i riktig retning. Men vi er ennå ikke i mål!
Fremover må vi sikre forutsigbarhet i bistandspolitikken. 1%-målet må ligge fast. Og Norges innsats på global helse må fortsette.
Unge Venstre vil at vi skal legge oss på et enda mer ambisiøst nivå. 2% av BNI bør gå til bistand.
Enkelte vil innvende at dette er dyrt. Det er det faktisk ikke. Det er ingen kroner på statsbudsjettet som er så effektive som norsk bistand.
Norsk bistand går til å sikre at barn overlever tuberkolose og malari. Til at barn kan leve gode liv med HIV. Til at barn kan unngå HIV-smitte før de kommer til verden.
Til at jenter får ta utdanning. Til at jenter får tilgang på prevensjon og ikke må bære frem et barn i altfor ung alder.
Norsk bistand går til veldig mye mer enn dette, også. Det er ikke en pris vi betaler for noe som helst. Det er grunnleggende solidaritet.
Takk til Unicef Norge, GAVI og Global Fund for at de tok med ungdomspartiene på denne turen. Det var rørende, det var læringsrikt, og det etterlater inntrykk jeg aldri kommer til å glemme.
Som for eksempel da vi besøkte et senter for vaksinasjon og immunisering i Dedza-distriktet. Da fikk vi høre om de logistikkutfordringene som gjerne oppstår ved utdeling av vaksiner, og arbeidet de gjør med informasjon og veiledning.
Eller da vi besøkte rehabiliteringsprogrammet Paradiso for tuberkolose-pasienter, eller et senter som jobbet med behandling av hiv-positive.
Eller da vi besøkte et sykehus og ble imponert over den innsatsen som ble gjort med begrensede ressurser og store kapasitetsutfordringer.
Alt i alt var dette en tur jeg lærte mye av.
