Sammen med de åtte andre ungdomspartiene har undertegnede, Unge Venstre-leder Ane Breivik, reist til de saharawiske flyktningleirene for å lære mer om Vest-Sahara og den folkerettsstridige okkupasjonen.
Jeg tilbrakte vinterferieuken i de saharawiske flyktningleirene nær Tindouf, Algerie. Her bor det i underkant av 200.000 flyktninger som er fordrevet fra de okkuperte områdene i Vest-Sahara.
Konflikten i Vest-Sahara er blant de lengstvarende på verdensbasis. En kan dessverre også betegne den som glemt og neglisjert av det internasjonale verdenssamfunnet.
Saharawiene, befolkningen som bodde i den spanske kolonien Spansk Sahara, fikk aldri nyte et fritt hjemland. Da Spania i 1975 rykket ut, invaderte nabolandet Marokko. Derav at Vest-Sahara gjerne refereres til som Afrikas siste koloni.
En 2200 kilometer lang mur som den marokkanske hæren har bygget, deler nå landet i to. Landminer og soldater preger området.
I 1991 forhandlet FN frem enighet om våpenhvile mellom Marokko og den saharawiske frigjøringsbevegelsen, Polisario. Etter avtalen skulle det gjennomføres en folkeavstemning i Vest-Sahara. Den folkeavstemningen ble aldri gjennomført.
Og i 2020 ble våpenhvilen brutt. Krig har vendt tilbake til Vest-Sahara.
Som følge av den ulovlige okkupasjonen og den omfattende undertrykkelsen fra Marokko har hundretusenvis flyktet. I tillegg til en internasjonal diaspora, teller det i underkant av 200.000 saharawier i flyktningleirene i nærhet av Tindouf. Det var disse jeg besøkte sammen med representanter fra de andre ungdomspartiene, i regi av Støttekomiteen for Vest-Sahara.
Alle ungdomspartiene var representert på turen til de saharawiske flyktningleirene.
En prekær situasjon
Flyktningleirene er lokalisert i områder som aldri tidligere har vært bebodd, i tørre ørkenstrøk. For å dekke grunnleggende behov, er saharawiene helt og holdent avhengige av nødhjelp. Vann og mat rasjoneres og omfordeles internt i leiren.
Temperaturen kan fort stige til opp mot 50 grader om sommeren. Det er få forutsetninger for matproduksjon. Flyktningleirene er dessuten sårbare for både oversvømmelser og sandstormer. Bygningene er ikke laget for å tåle nedbør. Hvert tunge regnfall fører med seg enorme ødeleggelser.
De saharawiske flyktningleirene.
Befolkningen lider av omfattende feilernæring. Anemi er særlig utbredt blant kvinner og barn. Situasjonen har særlig forverret seg med økningen i energi- og matvarepriser internasjonalt som følge av krigen i Ukraina. Røde Halvmåne kunne fortelle at de holdt på å tære på beredskapslagrene sine for å brødfø leirene. Og Verdens matvareprogram varslet at de ikke var langt på nær tilstrekkelig finansiering for å få matvarene frem.
På det lokale sykehuset fortalte de at de manglet personell. Leger og sykepleiere blir rett og slett ikke lønnet tilstrekkelig til at de påtar seg arbeid ved sykehuset. Å kjøre drosje eller ty til andre virksomheter er mer inntektsbringende.
Kompetansemangelen er vel så reell. Saharawiske ungdommer utdannes gjerne nord i Algerie og flytter hjemmefra i ung alder. De tar høyere utdanning ved algeriske institusjoner eller i Cuba. De som er privilegerte nok til å inneha flere muligheter, kan kanskje reise til Spania eller andre land. Men det er et fåtall. Utdanningsressursene i flyktningleirene er få, og ved fullført utdanning har saharawiene få muligheter.
Beredskapslagrene til WFP.
Politiske løsninger, og mangelen derav
Da vi en kveld i flyktningleiren besøkte matrasjoneringen for å hente sukker og mel, sa en kvinne følgende til oss:
– We don't need aid, we need politics.
Saharawiene er fanget i uholdbare forhold, på et sted som kun var ment som et midlertidig tiltak. Det er et tvungent liv i eksil. Her har de vært i nesten femti år.
Over hundre FN-resolusjoner har ikke fått Marokko til å trekke seg ut. Avgjørelser fra Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) og EU-domstolen har ikke vært nok. Urettferdigheten er til å ta og kjenne på.
Det er selvfølgelig nedslående. Det å konfronteres med ekstrem fattigdom og så prekære humanitære behov var frustrerende, på toppen av den politiske situasjonen.
Enda et bilde av de saharawiske flyktningleirene.
Men turen var til dels også oppløftende.
Vi møtte menneskerettighetsaktivister som har risikert alt for å dokumentere livet under okkupasjon.
Vi møtte politikere som jobber for et demokratisk styresett i et fritt og uavhengig land.
Vi møtte organisasjoner og enkeltpersoner som står på og gjør en innsats for lokalsamfunnet. For å dekke behov de fleste av oss tar for gitt.
Vi møtte en gründer som tar i bruk ny teknologi for å produsere mat til flyktningleirene. Midt i Sahara-ørkenen.
Altså, denne fyren dyrker mat midt i ørkenen og har utviklet et sirkulært system for å effektivt utnytte ressursene og unngå avfall. Veldig kult!
Det er kanskje lite som gror av seg selv i ørkenen. Men saharawiene vi møtte i løpet av besøket ga en spire til håp.
Jeg lærte utrolig mye av reisen til de saharawiske flyktningleirene. Inntrykkene fordøyer jeg fortsatt. Tusen takk til Støttekomiteen for Vest-Sahara som arrangerte opplegget og stadig løfter situasjonen politisk.
Nå som jeg møter på Stortinget har jeg benyttet anledningen til å stille spørsmål til utenriksministeren ved hva den norske regjeringen vil gjøre for å sikre at FN sitt menneskerettighetsråd har mulighet til å etterforske menneskerettighetsbruddene i det okkuperte territoriet.
Er det noe det siste året har tydeliggjort, så er det at verdenssamfunnet må agere mot folkerettsstridig okkupasjon. Det er sannelig tilfellet med Marokkos okkupasjon av Vest-Sahara.
Her er et bilde av meg sammen med KrFU-leder Hadle Bjuland. Lærte utrolig mye på turen!
Ane Breivik, leder i Unge Venstre