Klimakrisen er også en sikkerhets- og rettferdighetskrise

Unge Venstre mener at klimakrisen ikke bare er en miljøutfordring, men en global rettferdighetskrise. Klimakrisen er et problem som strekker seg over landegrensene og påvirker alle deler av verden. For land med mindre penger og færre ressurser til å håndtere disse problemene er Norges internasjonale klimapolitikk viktig. Klimakrisen er et av vår tids største problemer, og den kan kun løses gjennom internasjonalt samarbeid. Norge har et stort ansvar for å stille opp for utviklingslandene som blir rammet av klimaendringene.

Tørke, flom og ekstremvær truer tilgang til grunnleggende menneskerettigheter, som tilgang til rent vann og mat, for millioner av mennesker. Klimakrisen fungerer også som en trusselmultiplikator. Når livsgrunnlaget forsvinner legger det større press på allerede sårbare samfunn. Det fører til humanitære kriser og politiske og sikkerhetsmessige trusler som påvirker hele verden.

Norge har et spesielt ansvar for å bidra internasjonalt i klimaspørsmålet, fordi Norge er et velstående land, som har tjent store deler av sin formue på fossil energi, olje og gass. Hvis vi vil bidra ordentlig internasjonalt mot klimaendringer må vi ta ansvaret som kommer med oljeformuen, og bruke den aktivt til å støtte en global grønn omstilling. Vår velstand gir oss et større handlingsrom, og dermed også et større ansvar.

I 2020 forpliktet Norge, med Venstre i regjering, seg til å doble klimafinansieringen til utviklingsland fra 7 til 14 milliarder kroner innen 2026. Dette målet har vi greid å nå. Unge Venstre mener nå at det neste steget bør være å satse på enda mer klimafinansiering og å prioritere flere konkrete hjelpemidler til u-land rammet av klimakrisen. Dette inkluderer klimatilpasning, taps- og skadestøtte, og lokal humanitær hjelp.

En rettferdig klimapolitikk krever internasjonalt samarbeid og at man stiller opp for de som har blitt rammet hardest. Uten internasjonal solidaritet og vilje til å bidra kan vi ikke løse klimakrisen, Norge må derfor bruke sin internasjonale posisjon og økonomiske velstand til å ta beslutninger som kutter utslipp og reduserer ulikhet.