Hopp til hovedinnhold

11. november 2026

| Oppdatert 11. november 2026

Sikkerhet før moralisme

Sikkerhet før moralisme

Norge innførte sexkjøpsloven i 2009 for å redusere prostitusjon og menneskehandel og beskytte dem som selger sex. Etter over 15 år er det grunn til å spørre om målene er nådd, og til hvilken pris.

Loven skaper mer stigma, ikke mindre. Amnesty International viser til forskning fra Norge og Sverige om at sexkjøpsloven ikke bare stigmatiserer kjøp, men også selgeren selv. Pro Sentret har dokumentert at sexarbeidere er blitt utsatt for vold og trakassering etter at loven kom, og i den offisielle evalueringen fra 2014 forteller flere at loven stigmatiserer selgeren selv om en ikke gjør noe ulovlig.

Loven svekker også sexarbeideres sikkerhet. Kriminalisering av kjøperen driver markedet under jorda. Evalueringen fra 2014 viser at prostituerte opplever et «kjøpers marked» med lavere priser og redusert forhandlingsmakt, fordi redde kjøpere er mer skeptiske til å oppgi identitet, noe som gjør det vanskeligere for selgere å sjekke ut kunder og si nei til risikable møter.

Samtidig mangler solid dokumentasjon på at loven når sine mål. Amnesty peker på at det ikke finnes forskningsbasert kunnskap som bekrefter nedgang i antall personer som selger sex.

Hallikparagrafen rammer også feil: den brukes ofte mot kjærester eller kolleger som sexarbeidere er avhengige av for trygghet, fordi samarbeid kan tolkes som medvirkning. Resultatet er at sexarbeidere presses til å jobbe alene og isolert.

Samtidig må vi ikke lukke øynene for at mange i sexarbeid er der på grunn av fattigdom, sårbarhet eller menneskehandel. En ny regulering må derfor gå hånd i hånd med et sterkt sikkerhetsnett og reelle exit-muligheter.

Det finnes uenighet i forskningen: enkelte mener loven har dempet etterspørselen og gjort Norge mindre attraktivt for menneskehandel. Dette bør erkjennes, samtidig som vi argumenterer for en annen vei.

Del artikkelen