Anna Rygh - For å ha arealnøytralitet i arealsplanlegging
Norge bygger ned natur tilsvarende 5000 fotballbaner hvert år. Skal vi klare å ta bedre vare på naturen, må vi stanse denne bit-for-bit-nedbyggingen. Vi må få på plass et system som bidrar til å unngå nedbyggingen der vi kan, og som også sikrer at vi ikke bygger ned uten at vi også restaurerer ødelagt natur.
Norsk naturpolitikk avgjøres i dag i stor grad gjennom kommunale arealplaner. Derfor er det avgjørende at kommunene får et tydeligere rammeverk som er i tråd med nasjonale miljømål og Norges internasjonale forpliktelser. Et nasjonalt mål om arealnøytralitet kan bidra til at naturhensyn blir en integrert del av arealforvaltningen, og ikke et hensyn som stadig taper i enkeltsaker, slik vi altfor ofte ser.
Samtidig er det en realitet at samfunnet noen ganger har behov for prosjekter som bygger ned natur, og at ikke alle kommuner har areal eller mulighet til å restaurere natur innenfor egne grenser. Et nasjonalt kvotesystem løser dette. Det gir kommunene fleksibilitet til å bygge der det er nødvendig, samtidig som de fortsatt har ansvar for at tilsvarende natur restaureres, om ikke lokalt, så andre steder i landet.
Vi kan ikke overlate regningen for dagens naturinngrep til kommende generasjoner. Skal vi ha frihet til å utvikle samfunnet, må vi også ta ansvar for naturen vi etterlater oss.
Eskil Smelvær- imot å ha arealnøytralitet i arealsplanlegging
Programmet manglar ikkje tiltak for å redusere nedbygging av natur. Vi vil verne og restaurere 30 prosent av norsk natur, krevje natur og arealrekneskap i kommunane, verne meir gammalskog og større havområde, samt forby nye hyttefelt. Spørsmålet er om vi i tillegg skal leggje arealnøytralitet til grunn for all arealplanlegging. Det meiner eg er ein dårleg idé.
Vi og det grøne skiftet treng meir areal. Vi vil byggje fleire bustader, satse massivt på sol og vindkraft, fjerne den kommunale vetoretten, byggje ut straumnettet og redusere sakshandsamingstida. Eit generelt krav om at ny arealbruk alltid skal kompenserast, blir ein bremsekloss for nettopp den utviklinga vi ynskjer å få fart på. Det grøne skiftet treng streng og riktig arealbruk.
Naturen fungerer ikkje som klimagassar. Eit tonn CO2 er det same uansett kvar det blir sleppe ut. Ei myr, ein bekk eller ein gammalskog er derimot lokal og unik. Restaurering ein stad erstattar ikkje nødvendigvis naturen som går tapt ein annan stad. Eit nasjonalt kvotesystem skaper ein falsk presisjon, og gjer naturøydelegging til noko ein kan kjøpe seg fri frå.
Kommunane kjenner sin eigen natur best, men forvaltar han ikkje alltid godt nok. Difor treng vi tydelege krav som sikrar at natur berre blir bygd ned når samfunnsnytten forsvarer inngrepet. Programmet inneheld allereie slike verkemiddel. Vi bør prioritere klok arealbruk og reelt naturvern, framfor eit rigid prinsipp som vil bremse det grøne skiftet.